Slik startet det hele

Misjonær Miriam foran graven til sin mann Kibanja og sin sønn Paul

Toril Skjeggestad som har vært misjonær i Kenya gjennom store deler av sitt liv skriver dette om Miriam Kibanja:

Barna våre kan ikke lese og skrive. Kan dere hjelpe oss?” Kvinnen jeg står ansikt til ansikt med, snakker lavmælt om hvordan det store arbeidet i Lessos begynte. Hun heter Miriam Kibanja og kommer fra Goma i DR Kongo. I 1994 kom hun til Kenya sammen med sin mann for å gå på misjonsskole. De tenkte seg til Mosambik som misjonærer. Min mann og jeg møtte dem i byen Eldoret hvor AIC Missionary College lå.

Det gikk ikke slik Miriam tenkte. Herren hadde en annen plan for dem. Da de ble utplassert i misjonspraksis blant Ndoroboene på et lite sted som het Kelbui inne i Nandifjellene, møtte de en folkegruppe i nød, mennesker som var fordrevet fra sine hjem. Ndoroboene hadde blitt flyktninger i eget land. En stamme som i århundrer hadde levd inne i skogene og livnært seg som jegere og samlere, skulle nå plutselig bli jordbrukere. Istedenfor pil og bue utstyrte myndighetene dem med hakker. De ble pålagt å bli åkerdyrkere. Skogen ble stengt for dem på grunn av miljøhensyn. De fikk høre at de ødela den naturlige tropeskogen. Ndoroboene måtte betale prisen for den nye tidens fokus på ”grønne verdier”.

Miriam fortsetter å fortelle om flyktningeleirer som plutselig oppsto langs landeveien. Voksne og barn i filler og traser som kjemper for å overleve under tilnærmet håpløse forhold. Miriam og hennes mann Kibanja forsøker etter beste evne å hjelpe. De involverer sitt nettverk, blant annet min mann og meg, og begynner med små midler å yte nødhjelp. Så kommer foreldrene med sitt hjerteskjærende nødrop: - Barna våre kan ikke lese og skrive. Hjelp oss !

Miriam og Kibanja hadde aldri planlagt å begynne skole. De var misjonærer som skulle forkynte evangeliet. Mennesker var kommet til tro og en liten menighet dannet. De hadde ingen lærerutdannelse disse to tapre misjonærene fra Kongo, men ropet fra Ndorobo-foreldrene ble det umulig å komme utenom. Nesten før de visste ordet av det, var de i gang med en liten skole. På forunderlig vis fikk de tak i noen lærere som var villige til å undervise nesten gratis. Enkle skolebygg ble satt opp. Selv om veggene var trekkfulle og gulvet kun hardtrampet jord, så jublet barn og foreldrene da ungene kunne innta sine plasser ved enkle pulter. Både to og tre elever måtte ofte dele et lite, trangt sete.

En nærmest uoppnåelig drøm gikk i oppfyllelse da Ndorobobarna i Lessos kunne begynne på skolen i Ndungulu uten å avkreves verken skolepenger eller andre avgifter. Fattigbarna som sto nederst på den sosiale rangstigen i det kenyanske samfunnet, skulle nå få gå på skole. Foreldrenes nødrop var hørt av to ubemidlede misjonærer som ikke hadde annet enn sin gudstro og sine varme hjerter å komme Ndoroboene i møte med. Slik begynte skoleeventyret i Lessos.

I dag, 20 år senere, er denne skolen blitt til en mønsterskole. Det gjelder ikke standarden på bygninger og utstyr, det er fremdeles av enkleste slag, men de faglige prestasjonene er oppsiktsvekkende gode! De rager langt, langt over gjennomsnittet på andre skoler i Kenya. I år har skolen 350 elever fordelt på førskole og 8 trinn i primærskolen. 57 barn bor i skolens internat. Mange bor der permanent. Noen barn er helt foreldreløse, andre kan ha en enslig forelder som ikke makter omsorgen for barnet sitt. Hos Miriam i Lessos blir de tatt hånd om uansett.

I 2005 ble Miriam enke. Kibanja (mannen til Miriam) som skulle kjøre sin 4 barn til skole i Eldoret, ble påkjørt av en minibuss i høy fart. Kibanja hadde parkert på grunn av styrtregn. Plutselig braker det en minibuss inn i hans bil. Kibanja og sønnen Paul ble momentant drept, de tre andre barna havnet på sykehuset med mindre skader.

Nå var det forventet at Miriam ville reise tilbake til Kongo med de tre barna sine. Det gjorde hun ikke! Da kistene til mannen og sønnen var senket i jorden utenfor kirken som Kibanja selv hadde bygd, står Miriam fram, - en høyreist småvokst kvinne - og erklærer med klar og tydelig stemme sin troskap til det kall og den visjon hun og hennes mann delte. Miriam vil fortsette misjonsarbeidet i Lessos.

Hun maktet ikke å  forlate verken menigheten eller skolen. Hun har blitt som en mor for mange, mange barn som nå er Ndorobostammens framtidshåp. For første gang i historien har Ndoroboene i Lessos fått sine unge inn på videregående skoler, elever som igjen kan begynne på universitet og høyskoler og dermed bringe sin folkegruppe opp på et nytt nivå. Skolegang og undervisning sammen med kristen dannelse av personlighet og karakter gir nytt håp for en folkegruppe som syntes dømt til undergang.

Å besøke Miriam og skolen i Lessos er like gripende hver gang. Barna som håpefullt forteller at de har ambisjoner om å bli lærere, leger, advokater, piloter osv. etterlater   uutslettelige inntrykk hos oss. Gleden når de synger, entusiasmen når de sparker fotball, intensiteten når de resiterer lange bibelavsnitt utenat imponerer og får fram både våre smil og gledens tårer.

Å hjelpe barn og unge fram til kunnskap og utdanning er noe av det mest meningsfulle man kan være engasjert i. Det bygger både enkeltmennesker og samfunn,  på kort og lang sikt. Når evangeliet og kristen tro er fundamentet og drivkraften i det hele, gir det resultater både for nasjonen og for Guds rike. Det bærer frukt for livet nå og for evigheten som kommer.

Miriam og skolearbeidet i Lessos har i dag flere norske støttespillere, både menigheter, enkeltpersoner og en skole samler inn midler og bidrar. Resultatene er overveldende. Ved den offentlige eksamen i 2016  var det en pike som gikk ut som beste elev. Hun bodde på skolens internat. Hun kjente ikke til noen far, og moren hennes var psykisk syk, helt ute av stand til å ta seg av jenta si. Redningen ble Miriam og hennes team. Jenta som het Deborah, lot ikke sjansen gå seg forbi. Hun viste seg å være meget intelligent og arbeidsom. Som en flittig arbeidsmaur jobbet hun med skolearbeidet, og da eksamensresultatene forelå, hadde hun scoret høyest av alle avgangselevene, tett fulgt av klassekameratene  Dominique og Vincent som også hadde strålende resultater.

Den kenyanske banken Equity som sponser noen utvalgte av de flinkeste elevene, ga Deborah og Vincent stipend slik at de kan få gå på en av de beste videregående skoler i Kenya uten å måtte betale noe som helst. Fattigjenta som ingen ville ha trodd det fantes noen framtid for, har fått oppleve et mirakel. Med sin kristne tro som fundament og utrustet med en solid utdannelse vil mulighetene være mange for underprivilegerte Deborah. Hvem vet, kanskje vil hun en dag bli en av dem som fører Miriams arbeid videre og bringer lys inn dit hvor mørket rår.

Liv Toril Rinding Skjeggestad